30. mar, 2020

Jeg skrev omtrent 400 ord på torsdagen. Da jeg tok frem manuset dagen etter, ble det til at jeg redigerte såpass mye og skrev så mye tillegg, at jeg likegodt slo de to dagene sammen i ordregnskapet mitt. 

Ord for dagen: 1093, så et snitt på litt over 500 ord per dag skal jeg klappe meg selv på skuldra for i disse dager. Jeg er trøtt og sliten, og ikke så lite lei. Manusallergi, kaller noen det. Puh! 🤪 

 

30. mar, 2020

Himmel og hav - vi kom oss hjem! Jeg våknet kl 03.45 i natt og fikk ikke sove. Jeg snudde og vrei på meg, talte sauer og stjerner og jeg vet ikke hva, men ikke pokker om jeg klarte å sove. Og jeg som har sovet så godt siden vi kom til Spania. Til slutt gav jeg opp. Jeg satte meg opp, fant frem telefonen for å få tiden til å gå. Frank-Eilert våknet selvfølgelig av det, så han gikk og la seg på et annet rom. Så kom jeg på at jeg skulle se om det var ledige plasser på fly. Ikke at jeg trodde noe på det, men det skadet ikke å sjekke. Og da hadde SAS satt opp et ekstra fly som gikk fra Malaga via Alicante til Oslo. Det var fem plasser ledig! Herre min hatt, da var det bare å svinge seg rundt. På 1-2-3 hadde jeg fått bestilt billetten, uten gubben sitt samtykke. Jeg tenkte som så at om han hadde lyst å bli her til den 23., vår opprinnelige hjemreisedato, så fikk han bare bli det. Jeg skulle i hvert fall hjem. Vi måtte kjøre kl 10, fordi vi skulle innom Jarl med maten før vi kjørte til flyplassen. Nå var klokken 05.30. Så da var det bare å svinge seg rundt. Frank-Eilert ble orientert om saken, og heldigvis ble han med på notene. Han ordnet alt det praktiske med huseier og huset, jeg pakket, og plutselig var vi klar til å kjøre. 

Alt var stengt på Alicante lufthavn, bortsett fra en kaffeshop der det var en halv kilometer kø. Jeg stilte meg i den, i god avstand til personen foran meg. Heldigvis fikk vi kjøpt litt og spise der, for om bord i flyet var det ingen servering. Vi landet på Gardermoen ca kl 17.30. Heldigvis var serveringsstedene åpne. Vi hadde jo ikke spist ordentlig siden tidlig i morgest. Mens vi satt der, fikk jeg avtalt med sønnen min at han skulle sette bilen vår på flyplassen, slik at vi kom oss hjem uten å eventuelt smitte noen. Vi skulle jo rett hjem i karantene. 

Så nå er vi hjemme i eget hus igjen. 14 dagers karantene venter oss. 

Jeg skulle jo skrive på flyet, men hodet var ikke i form etter å ha vært våken siden midt i natta. Svært lite produktiv, med andre ord. 

Dagen etter, 18. mars, var det ikke bare hodet som ikke var i form, hele skrotten ropte etter søvn. Så dårlig med skriving, med andre ord.  

Dag 76: 0 ord.

Dag 75: 68 ord

 

30. mar, 2020

Masse vind og regn i dag. Som varslet. Så dagens gjøremål blir som foregående dager: søke etter ledige plasser på fly. Ingen i dag heller. Og så fikk jeg skrevet litt. Ingelin har anbefalt meg å skrive hele historien fra Maren sin synsvinkel. Det synes jeg er fryktelig vanskelig, i hvert fall når historien har tatt den vendingen den har tatt. Derfor skrev jeg fra en annen persons synsvinkel i dag. Det blir helt på slutten, og jeg tror det blir bra på den måten. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg ellers skal får det til, men kanskje Ingelin har noen gode tips. Det nærmer seg 1. april og innsending til henne. Det blir ikke et ferdig førsteutkast. Avtalen med henne er at jeg skal sende det jeg har. 

Antall ord: 460

 

30. mar, 2020

Vi kan jo ikke grave oss ned fordi vi ikke kommer oss hjem. Det er søndag. Alt er stengt. Og selv om portforbudet ikke blir innført før i morgen, så betrakter vi det som om det er portforbud i dag. Vi har holdt oss hjemme, bortsett fra at Frank-Eilert kjørte en snartur på nærmeste butikk. Sola skinner, det er varmt og godt. Vi plukker mandariner og appelsiner fra trærne. Så vi gjør det beste ut av dagen, og nyter stunden så lenge den varer. Det er lovet dårlig vær fra i morgen, så da blir det innetid. Det er forresten fortsatt ikke plasser på fly å oppdrive. 

Sola og latskapen tok meg aldeles i dag. Så: 0 ord. 

 

30. mar, 2020

Portforbud! Alt blir stengt. Samme som i Norge. Men det er på tide. Det er blitt påvist mange tilfeller i Madrid, og det sprer seg raskt. Heldigvis er det ikke så mange i Costa Blanca enda, men noen i Valencia og noen i Alicante. Så nå er det bare å se langt etter thaimassasjen, som jeg hadde tenkt å ta til uka, turen til Dinoparken går i vasken, og ny tur til Guadalest, der jeg hadde tenkt å kjøpe reisegaver til barn og barnebarn, må også avlyses. Men det er bagateller. Nå er verden i krise. Da er det bare aggressive tiltak som hjelper. 

Jarl spurte oss om vi kunne komme og kjøre han til en matbutikk. Han bor på landet og han har ikke bil. Selvfølgelig gjorde vi det. Så har vi handlet inn til oss selv, slik at vi har mat for resten av den tiden vi skal være her. Vi har avtalt med Jarl at dersom vi plutselig får plass på et fly, så får han overta den maten vi har til overs.

I dag oppfordrer UD norske borgere som er på reise i utlandet til å vurdere å reise hjem så snart som mulig. Det er ikke plass på noen fly, og den personen som jeg har skrevet melding med hos SAS, siser at det ikke vil bli satt opp ekstra fly, så vidt han vet. UD svarer ikke på om det blir satt opp ekstra fly. De bare oppfordrer oss til å følge regjeringens råd. Ja, det vil vi jo, men hva hjelper det når vi ikke kommer oss hjem fordi flyene er fulle 🤔? Og så kan vi ta kontakt på et spesielt telefonnummer hvis vi har behov for akutt assistanse. Det har vi ikke. 

Utrolig nok fikk jeg skrevet litt i dag. Det spisser seg til for Maren, som er hovedperson i historien. Også i dag skjedde det ting i manuset som jeg ikke har planlagt. Jeg tror det er i positiv retning.  

Antall ord: 530.