20. feb, 2020

Dag 41, 12. februar - Hvor blir flyten av?

Jeg vet ikke om du skriver på ett eller annet, men hvis du gjør det, så forstår du sikkert hva jeg mener med skriveflyt. Det er når fingrene bare går av seg selv over tastaturet, og før du vet ordet av det, så har du skrevet flere sider uten at du nesten vet hva du har skrevet. Slik har jeg hatt det flere ganger, og det er en himmelsk opplevelse. Hvis du har lest Ildtunger, så husker du kanskje scenen i naustet? Den ble til på en slik måte, og den ble nesten ikke redigert i etterkant. Jeg bare lukket øynene og lot fingrene seile sin egen sjø, så ble det slik det ble.

Det som skjedde der, i naustet, var slettes ikke planlagt, så jeg var egentlig ganske forbauset over at scenen ble slik den ble. Det verste var at den slettes ikke passet med resten av historien. Likevel syntes jeg at den var så bra, at den bare måtte bli stående. Dermed ble den også styrende for hele fortellingen. Jeg måtte endre masse i manuset bare på grunn av den scenen.

Det er ganske magisk å oppleve dette når man skriver. I begynnelsen av det manuset jeg holder på med nå, så opplevde jeg det også. Starten ble til på den måten, faktisk, men siden har flyten ikke kommet tilbake. Det er når jeg slipper tankene, prestasjonen, fokuset på resultatet, at det skjer, i motsetning til når jeg tenker. Da begynner jeg å vurdere, den indre kritikeren sitter på skulderen og brøler inni øret mitt, og da går det fryktelig tregt. Så - nå må jeg bare få knipset bort den lille rakkeren, så skal jeg vel finne frem flyten igjen.

Jeg har fått produsert litt i dag, da, under sterk påvirkning av kritikeren. Men noen ord ble det da: 

Antall ord: 693