20. feb, 2020

Av en eller annen grunn får jeg skrevet mye når jeg sitter på kaféer og flyplasser og lignende steder. Derfor drog jeg til flyplassen lenge før det var nødvendig å være der. Først spiste jeg en god fiskemiddag, så ble det kaffe og sjokolade til dessert, og etter det var jeg i gang. Hu hei, som jeg skrev. Tror i grunnen jeg må sitte på flyplasser litt oftere.  

Antall ord: 1010. 

 

20. feb, 2020

Heim bokhandel i Bergen er en bokhandel som ønsker å løfte frem indieforfattere, altså forfattere som gir ut bøkene sine selv, uten et forlag i ryggen. Ordet indie er en forkortelse for independent, som jo betyr uavhengig.

Da jeg ringte dem og spurte om de ville ta inn Ildtunger, så oppfordret daglig leder meg om å komme til Bergen. Det syns jeg var en god idé, så vi avtalte at de skulle lage et arrangement for meg og boken den 14. februar. Så torsdag, 13.2., drog jeg av gårde. Det er jo så enkelt å komme seg til Bergen fra Bodø. Wideroe flyr direkte og bruker én og en halv time på turen. Jeg fikk skrevet litt på flyet, men det ble bare flikking på det jeg skrev i går. Jeg lot de telle med i gårdagens tekst, så selv om jeg skrev, så ble det liksom ikke noen ord likevel.

På fredagen gikk dagen med til besøk i akvariet og en tur til Galgebakken på Nordnes, der Anne Pedersdatter, Norges mest kjente trollkvinne, ble brent i 1590. Jeg rakk en tur innom et neglestudio for manikyr og lakking av negler også, før jeg spiste en deilig fiskesuppe på Bryggeloftet. Derfra bar det rake vegen til Heim bokhandel. Jeg fikk ikke skrevet noe den dagen, men pyttsann. Det ble en magisk dag på andre måter, så jeg får tåle at det ikke ble noen ord akkurat den dagen.  

Dag 43, 14. februar: 0 ord

Dag 42, 13. februar: 0 ord

 

 

20. feb, 2020

Jeg vet ikke om du skriver på ett eller annet, men hvis du gjør det, så forstår du sikkert hva jeg mener med skriveflyt. Det er når fingrene bare går av seg selv over tastaturet, og før du vet ordet av det, så har du skrevet flere sider uten at du nesten vet hva du har skrevet. Slik har jeg hatt det flere ganger, og det er en himmelsk opplevelse. Hvis du har lest Ildtunger, så husker du kanskje scenen i naustet? Den ble til på en slik måte, og den ble nesten ikke redigert i etterkant. Jeg bare lukket øynene og lot fingrene seile sin egen sjø, så ble det slik det ble.

Det som skjedde der, i naustet, var slettes ikke planlagt, så jeg var egentlig ganske forbauset over at scenen ble slik den ble. Det verste var at den slettes ikke passet med resten av historien. Likevel syntes jeg at den var så bra, at den bare måtte bli stående. Dermed ble den også styrende for hele fortellingen. Jeg måtte endre masse i manuset bare på grunn av den scenen.

Det er ganske magisk å oppleve dette når man skriver. I begynnelsen av det manuset jeg holder på med nå, så opplevde jeg det også. Starten ble til på den måten, faktisk, men siden har flyten ikke kommet tilbake. Det er når jeg slipper tankene, prestasjonen, fokuset på resultatet, at det skjer, i motsetning til når jeg tenker. Da begynner jeg å vurdere, den indre kritikeren sitter på skulderen og brøler inni øret mitt, og da går det fryktelig tregt. Så - nå må jeg bare få knipset bort den lille rakkeren, så skal jeg vel finne frem flyten igjen.

Jeg har fått produsert litt i dag, da, under sterk påvirkning av kritikeren. Men noen ord ble det da: 

Antall ord: 693

 

20. feb, 2020

Oi, det hørtes dramatisk ut - farvel, liksom, det kan jo tolkes i alle retninger. Det er ikke så dramatisk som det høres ut. Det var bare min datter og det eldste barnebarnet som skulle reise hjem i dag. Vi har hatt koselig besøk av dem i noen dager, i forbindelse med at vi fikk et nytt skudd på stammen for fjorten dager siden. Aina ble tante og Ailo har fått seg et flunkende nytt søskenbarn, så da kom de fra Kongsberg til Bodø for å hilse på lille Signe. Og mormora har mollkost seg. Flyet gikk litt ut på dagen, så da valgte jeg å ta skrivefri i dag. Det var egentlig litt godt, må jeg innrømme 🤭.

Antall ord: 0 

 

20. feb, 2020

I dag har jeg skrevet så bustene, eller hva man skal kalle det, har føket. Fingrene mine gikk aldeles av seg selv og ble til masse ord som formet seg på skjermen. Det er bare det at jeg ikke kan bruke dem til noe. De kan ikke telles med med tanke på at jeg skal ha nådd et mål innen 1. april.

Jeg satt fast, kan man si, kom ikke på noe fornuftig å skrive. Så da skrev jeg gjennom kortversjonen av historien, slik jeg ville sagt det hvis du spurte meg hva den skal handle om. Det hjelp på å komme i gang med skrivingen, men ordene har ingen funksjon med tanke på fremgangen. Eller, på sett og vis har de jo det, fordi det ble en motor for videre fremdrift, så det var ikke bortkastet arbeid, men ordene kan ikke telles med i historien. Uansett har jeg skrevet i dag. Så jeg henger ikke med hodet. 

Antall ord: 1164 på papiret. 0 til historien.